Progressiv rock

Kjenner du til denne spesielle undersjangeren av rock? Hvis ikke er det vår glede å gi deg en liten innføring her. Progressiv rock (eller bare progrock) regnes som en mer kunstnerisk form for rock, som ofte kombinerer tøffe gitarriff med for eksempel klassiske symfonier. Tilhengere av denne brede undersjangeren er ofte rocka typer som i tillegg setter pris på kompleksitet og intellektuell kreativitet. Det er mye som kan passe under paraplyen progrock, men blant gjengangertrekk finner vi låter som varer lenge, gjerne 20 minutter.

Progrockens begynnelse

I 1969 kom bandet King Crimson ut med låten 21st Century Schizoid Man. Låten varer i over 7 minutter, og er et musikalsk fyrverkeri det er vanskelig å beskrive med ord. 21st Century Schizoid Man regnes som verdens første proglåt, og er å finne på King Crimsons debutplate In The Court of The Crimson King. Denne skiva er fin å begynne med for den som ønsker å sette seg inn i progsjangeren og alt den har å by på.

Storhetstid på 70-tallet

Progrock ble raskt populært, og flere grupper lot seg inspirere av King Crimson og In The Court of The Crimson King (som for øvrig er spekket med knallgode låter). På 1970-tallet hadde band som Yes, Genesis, Pink Floyd, Van Der Graaf Generator, Gentle Giant, Emerson Lake & Palmer og Camel sin storhetstid. Alle disse gruppene er verdt å sjekke ut, og særlig musikken de produserte på 70-tallet. Mange progfans er enige om at progen ble for kommersiell da 80-tallet og jappetiden kom.

Det som i alle fall er sikkert er at du kan høre stor forskjell på musikken flere av de ovennevnte gruppene produserte på 70-tallet sammenlignet med tiåret som kom etter. Et godt eksempel er bandet Yes, som i 1972 kom med den nesten 19 minutter lange låten Close To The Edge fra albumet med samme navn. Lytt til dette vanvittige mesterstykket av en episk komposisjon, og sammenlign den med bandets mer kommersielle hitlåt fra 1983, kalt Owner of A Lonely Heart. Denne høres ut som om den kunne blitt brukt i Eurovision.